PÅ VEI HJEM
Av Kjell Paulsen
– Musikk var kjærlighet. Å lytte til musikk da jeg var 12-13 år forandret livet mitt. Det gav meg en frihetsfølelse, og en følelse av tilhørighet. Jeg kjenner uro og utilfredshet hvis det går lenge før jeg skaper noe. Jeg må være i en slags bevegelse ellers blir jeg deprimert. Nåtildags trenger det ikke være musikk, det kan like gjerne være maling.
Fire år etter den kritikerroste plata «Mitt Hjerte», der Finn Coren tolket dikt av Jens Bjørneboe, er han klar med en ny plate kalt «På jorden et sted». Igjen har Coren valgt å sette toner til poesi. Denne gangen har han plukket fritt fra hele den nordiske poesifloraen. Fra kjente lyrikere som Andre Bjerke, Karin Boye og Inger Hagerup, til litt mer ukjente navn som Erling Christie og Kate Næss. Plata er tekstmessig variert og mer neddempet og akustisk enn noensinne, men det låter umiskjennelig Finn Coren.
– Albumet er på et vis tilbake til start. Det var sånn jeg startet som tenåring. Jeg så på meg selv som en slags eksperimentell visesanger, lyttet til singer/songwriters som Nick Drake, John Martyn, Roy Harper. Det er på mange måter mitt mest personlige album siden det akustiske uttrykket nok er det som ligger meg nærmest. Det kan være en slutt, eller det kan være et nytt kapittel.
«Måtte du leve til du blir hundre og glede oss alle med alle de fantastiske stemningsformidlingene dine»
Historien som ofte fortelles om Finn Coren er «historien om en oversett artist». Den historien er ikke sann. Riktignok har han ikke fått Det Store Kommersielle Gjennombruddet. Riktignok har han ikke vunnet så mange Spellemannspriser som han burde. Men det betyr ingenting, for han berører sin trofaste lytterskare dypt. Sjekk kommentarfeltene på Facebook, på Youtube, og på hjemmesida hans. Der får du svar på hvor viktig Finn Coren er.
– Jeg vet med meg selv at jeg har vært ærlig i forhold til mine ambisjoner og visjoner og gjort mitt beste ut ifra situasjonene jeg har vært i. Jeg vet at jeg har skapt en del bra ting, og at musikken vil bli oppdaget på et eller annet tidspunkt. Målet er å nå breiere ut. Jeg har fortsatt tro på at det vil skje. Men jeg har jo fått veldig mye ros også helt ifra starten, så det er ikke noe jeg går og grubler så mye på.
FORUNDRINGSPAKKER FRA ENGLAND
Finn Børre Coren Voldnes ble født 28. mars 1961 i Herøy på Sunnmøre, og vokste opp i Fosnavåg.Det var mye musikk i barndomshjemmet.
– Som barn hadde jeg et følsomt, drømmende sinn. Var en stille gutt, holdt meg mye for meg selv, og var mer opptatt av den indre verdenen enn den ytre. Når jeg var ca. 10 år fikk jeg «Abbey Road» med The Beatles på kassett, og det som strømmet ut av min lille ITT mono kassettspiller forandret livet mitt. Jeg følte en enorm følelse av frihet i deres musikk, og tilhørighet … og kjærlighet. Jeg begynte å kjøpe alle Beatles-platene, og ble etterhvert altoppslukende når det gjaldt musikk. Via annonser i den britiske musikkavisa NME fant jeg postordrefirmaer der jeg bestilte plater. Disse forundringspakkene fra England kan ikke beskrives med ord. Å sitte på gutterommet og oppdage Hendrix, Who, Stones, Nick Drake, John Martyn, Bowie, Velvet Underground, Robert Wyatt og så videre var bursdag og julaften på samme tid. Jeg opplevde en tilhørighet i musikken jeg ikke hadde opplevd før, fra det storslagne, spirituelle trippel-albumet «All things must pass» av George Harrison, via det utenomjordiske, quarky «Rock Bottom» av Robert Wyatt, til det mystiske, mørke «Low» av Bowie, for å nevne tre som gjorde dypt inntrykk.
FINN FINNER STEMMEN
Etter å ha loffet rundt som musiker slo Finn Coren seg ned i Oslo på begynnelsen av åttitallet. Han skulle egentlig studere, men da han klarte å spare nok penger til å gå i studio gikk studiene i vasken. Sammen med en kamerat som studerte film laget han også musikkvideoer til tre låter som senere skulle dukke opp på debutalbumet «The Echoing Green» (1989): «My Life Is My Art», «Pantomime» og «Darling Downs». Dette var en kreativ og produktiv periode for Coren hvor han skrev låter som han brukte på plateutgivelser mange år framover, for allerede den gang visste Coren hva han ville og hvordan det skulle låte.
-Jeg valgte å spille inn min første singel, «My Life is my art» i Ny York Studio i 1985 på Grünerløkka fordi band jeg likte som Kjøtt og Holy Toy hadde spilt inn sanger der. Jeg prøvde meg i noen bandkonstellasjoner, men det fungerte ikke for meg. Jeg var nok for uavhengig og kompromissløs av natur til å fungere skikkelig i band. Jeg måtte gjennomføre min greie på mine premisser.
DE STORE FØLELSENE
Finn Coren er ambisiøs, kompromissløs og en sann kunstner. En romantisk kunstner som ikke er redd for de store følelsene. Han lager musikk om de utømmelige temaene: Livet, døden og kjærligheten. Befriende fri for ironi. I Finn Corens kunst er kjærligheten inderlig, gleden stor og frykten dyp. Musikalsk står Finn Coren solid plantet …. rundt omkring. Han har både rockens historie og norsk folkemusikk i blodet, og bruker med den største naturlighet vrengte gitarer, sekstitallsmellotron og hardingfele. Til tross for det store spennet er det en helhet og linje Corens musikk. Han kan framføre eget stoff, låter av John Lennon, eller mormors favorittvoggevise «Vuggevise – Noen Kommer Noen Går» (som for øvrig er nydelig og finnes på samleplata «Stjerner Lyser Hvite») og det er umiskjennelig Finn Coren. Det ligger i stemmen, i gemyttet, i fraseringen.
– Jeg antar jeg jobber litt på samme måte som en skuespiller eller regissør jobber med et manus, eller en fotograf som jakter etter det spesielle ‘øyeblikket’. Jeg jakter på en sannhet, en farge jeg ikke har sett før, noe ukjent, noe uoppdaget. Jeg prøver å legge mitt eget liv og livserfaringer inn, samtidig som jeg også prøver å formidle dikterstemmen.
MY LIFE IS MY ART
«And all the clowns came to my show…»
Trommene pisker, synthbassen dunker monotont, en mann står i snødrevet, slår på en tromme og synger som besatt, mens en obo leker i bakgrunnen. Det er 1986 i tv-stua i Holmestrand Jeg sitter klistra foran tv-en og ser og hører noe av det tøffeste – ever! Av alle steder på NRK. Fyren minner meg om David Bowie, men er norsk. Det låter tøft, modent og internasjonalt. Som et slags hybrid av klassisk Bowie og The The. Og tøffere enn det er det ikke mulig å låte.. I hvert fall ikke i mine ører. Jeg er sikker på at jeg hadde sett Norges neste store stjerne. Hvor har han gjemt seg mens han lagde dette her? Han heter Finn Coren og er visst fra Fosnavåg. Fosnavåg? Hvor er pokker er det? Hvem er denne fyren? Jeg må vite mer.
Det kommer en singel året etter. Men jeg må vente tre år før denne sangen «My Life Is My Art» kommer på plate. I 1989 slipper Finn Coren sitt debutalbum «The Echoing Green». Men å få vite noe særlig om mannen er ikke lett.
GJENNOM MUSIKKEN
Finn Coren er en svært privat person. Vi vet at han nesten ble lansert internasjonalt med hjelp fra Lenny Kravitz’ manager. Vi vet at han ble alvorlig syk i 2004. Men forvent ikke at han vil brette ut kjærlighetslivet, livskrisene eller hvasomhelst i pressen. Jeg vet ingenting om Finn Corens privatliv, men samtidig føler jeg at jeg kjenner ham. Den første låta jeg hørte med Coren var «My Life Is My Art» og det er vel svaret. Gjennom kunsten blir vi kjent med Finn, eller kanskje mest med oss selv? Vi blir ikke forstyrret av historien rundt musikken, derfor kan vi tolke den inn i vår egen virkelighet. Det gjør Corens kunst allmenngyldig. Er det Finns følelser? Er det våre? Spiller det noen rolle?
– Jeg er et privat menneske, men det tror jeg er typisk for mange kunstnere. Sky som menneske, men ikke når jeg er i det skapende, da er jeg fri. Jeg prøver da å oppnå en sannhet i forhold til dikt og musikk og la masken falle. Som jeg sang om i en av mine første sanger: «Oh my Pantomime, sing me your song». Jeg sier egentlig det jeg ønsker å si via musikken. Du blir kjent med hvem jeg egentlig er hvis du går inn og lytter på platene.
POESI
Gjennom hele karrieren har Finn Coren gjort det til et prosjekt å tolke de store poetene. Først W.B. Yeats med prosjektet «A Full Moon In March», der han sammen med Trøst (Trond Tornes) tolket Yeats diktsamling «Words For Music Perhaps» (Kirkelig Kulturverksted 1990). Senere laget han to album med utgangspunkt i William Blakes diktning «Spring» (1997) og «Spring: The Appendix» (1998) utgitt på hans eget selskap Bard Records. Det siste tiåret har han tolket Olav H. Hauge («I Draumar Fær Du», Bard Records 2008), Jens Bjørneboe («Mitt Hjerte», Bard Records 2011), og nå et helt kobbel av nordiske lyrikere på den nye plata «På jorden et sted».
– Jeg har alltid likt å lese lyrikk. Jeg er dyslektisk så jeg bruker lang tid på å lese bøker, men lyrikk har alltid gått fint. Mine foreldre hadde mye lyrikk i sin boksamling så jeg leste mye poesi i oppveksten. Musikken i meg kommer mer naturlig enn ordene, så det å finne poesi å tonesette gjør meg også mer produktiv.
JAKTEN PÅ SANNHETEN
Når Coren har valgt å ta utgangspunkt i store poeter, håndplukker han tekster med stødig kvalitetssans og tonesetter og framfører dem på en måte som understreker og framhever innholdet. Han tilfører dem en ny dimensjon. Han føler det poeten følte. De vi føler.
– Jeg er nysgjerrig på hva som bor inne i meg som kunstner og menneske. Jeg jakter på en sannhet mellom ordet og musikken, slik at de blir ett. Når folk hører for eksempel «Kirsebærtreet» ønsker jeg lytterne senser både blomstring i Hardanger, noe vestlandsk, men også noen tanker til Østen. Når folk hører «Mitt hjerte» fra Bjørneboe-platen så ønsker jeg at de senser en følelse av ensomhet og rotløshet, en lengsel etter å komme hjem. Hvis sånne tanker oppstår hos lytteren, så har jeg greidd å formidle diktet sånn jeg intuitivt har forstått og tolket det, og da er det en suksess.
Det er en grå morgen tidlig i 2009. Jeg kjører til jobben. Er sliten. Føler at jeg ikke strekker til: På jobben, som far, som kjæreste. Som vanlig hører jeg på musikk. I dét jeg passerer Esso-stasjonen på Kopstad starter «Kom ikkje med heile sanningi» fra Finn Corens Olav H. Hauge plate. «Kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos, men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom», synger Coren. Det gir meg gåsehud, slik musikk bare kan. Jeg forstår at jeg ikke kan være flinkest til alt. Men at jeg prøver i det små, som vi alle gjør, det er kanskje nok. Plutselig er morgenen ikke så grå lenger.
Finn Coren påstår han er begrenset som musiker. For noe vås. Neida, han er ikke teknisk briljant som Leif Ove Andsnes eller Frank Zappa (pussige eksempler, Paulsen). Men han er en stor formidler – med stor teft for melodier. Sangene hans og tolkningene hans berører, rører og gleder.
– At lyttere har hatt sterke egne opplevelser når de har hørt på platene er det som berører meg mest, mye mer enn gode anmeldelser. Jeg har helt i fra starten fått mange brev, private mails fra folk som har skrevet at musikken min har betydd mye for dem, spesielt når de har hatt en eller annen livskrise. Det har også hjulpet meg mye, når min egen motgang har vært der … at det er folk der ute som blir berørt, og venter på ny musikk.
NÅ… OG DA
På «På jorden et sted» er det musikalske utrykket mer akustisk og nedstrippet enn noensinne.
– Når jeg ser tilbake på min karriere så ser jeg at jeg har skrevet som en ‘madman’ siden begynnelsen av 80-tallet og frem til 2004. Skrivingen føltes nesten viktigere enn det ferdige produktet. Jeg har forlatt flere påbegynte prosjekter halvveis, og startet på nye når jeg ble oppslukt av en ide. Litt som en maler som klatter på ti malerier samtidig. Bare en liten brøkdel er spilt inn og utgitt. Mesteparten av sangene til «På jorden et sted» er skrevet før jeg ble syk i 2004. Jeg gikk gjennom circa 40 sangskisser for dette nye albumet og endte til slutt opp med å spille inn 15-20. Det var ikke nødvendigvis de beste sangene, men sanger jeg var nysgjerrig på å bli bedre kjent med. Sanger og dikt som angikk meg og mitt liv nå, og som utgjorde en slags helhet. De hadde i seg det eksistensielle: ‘Livet, døden, kjærligheten, som var temaet her. Så på mange måter har det vært et slags langt opprydningsarbeide jeg har holdt på med de siste årene.
Samtidig kan det kan virke som Coren er på en reise tilbake til røttene. Det føles som han er på jakt etter det grunnleggende. Det enkle – og store, som rommer så mye.
Som han synger i «My Life Is my Art»: «Still Growing In Many Ways – Like a Child».
Kjell Paulsen er 48 år og bor i Holmestrand. Han er medialærer og vinylentusiast. Han har tidligere vært regissør i Barnetv, musikkjournalist i NRK To og skrevet i Fredagsdagbladet. Kjell har likt Finn Coren siden han så «My Life Is My Art» videoen på NRK i 1986. Kjell kjenner ikke Finn Coren, men var med å arrangere Finn Coren Band konserten under Studenterveka i 1990 i Volda og dultet også borti Coren (eller var det omvendt) før en konsert på So What! i Oslo en gang midt på nittitallet.
___________________________________________
1) Kommentar på Finn Corens Facebookprofil.
2) Forfatteren mimrer om sitt «første møte» med Finn Coren.
3) Skribenten har et stort musikalsk øyeblikk på E 18.
IN ENGLISH:
GOING HOME
By Kjell Paulsen
– Music was love. Listening to music when I was 12-13 years changed my life. It gave me a sense of freedom, and a sense of belonging. I feel at unease and dissatisfied when I’m not creating. These days it doesn’t have to be music. It might as well be painting.
Four years after Finn Coren interpreted poems by Jens Bjørneboe on his critically acclaimed album «Mitt hjerte» («My Heart»), he is now ready with a new album called «På jorden et sted» («Somewhere On Earth»). Again, Coren has chosen poems he has set to music. This time he has cherry-picked from the big Nordic poetic flora. Well-known poets like Andre Bjerke, Karin Boye and Inger Hagerup, but also Erling Christie and Kate Næss. The album is more subdued and acoustic than ever, still it sounds undoubtedly like Finn Coren.
– The album is kind of going back to the start. This is how I started out as a teenager. I viewed myself as a kind of experimental folk singer, listening to singer/songwriters like Nick Drake, John Martyn, and Roy Harper. It is to a large extent my most personal album as the acoustic expression is closest to me. It could be an end, or it could be a new chapter.
«May you live till you’re a hundred years old and delight us with your fantastic musical talent to convey mood-provoking stories through your music”.
The story often told about Finn Coren is “the story of an overlooked artist». That story is not true. Of course, he hasn’t had The Big Commercial Breakthrough, or won as many awards as he ought to. But, more important, he touches his faithful audience deeply. Check out the comments on his Facebook profile, his homepage, or YouTube. Then you will understand the importance of Finn Coren.
– I know I’ve been true to myself, my ambitions and my visions, done my best, I know I’ve created some good things, and that my music eventually will be discovered. It is a goal to reach a broader audience. Nevertheless, I’ve got a lot of praise from the beginning, so it’s not something I think about a lot.
PACKETS FROM ENGLAND
Finn Børre Coren Voldnes was born on March 28th 1961 in Herøy in Sunnmøre on the west coast of Norway, and grew up in nearby Fosnavåg. His childhood home was filled with music.
– As a child I had a sensitive, dreamy mind. I was a quiet boy who kept to myself and cared more about the inner world than the world outside. When I was about 10 years old, I got a tape with «Abbey Road» by The Beatles. The sounds that streamed out of my little ITT mono tape recorder changed my life. I felt an enormous sense of freedom in their music, and belonging…and love. I bought all The Beatles’ albums, and eventually devoured all the music I came across. Through ads in the British music paper NME, I ordered records. These amazing packages from England were beyond words. To sit in my room and discover Hendrix, Who, Stones, Nick Drake, John Martyn, Bowie, Velvet Underground, and Robert Wyatt and so on was incredibly exciting. I found a sense of belonging I had never felt before in music, from the epic triple-album «All Things Must Pass» by George Harrison, to the out of this world quirky «Rock Bottom» by Robert Wyatt, to the mystic, dark «Low» by Bowie, to mention but a few that made a big impact on me.
FINN FINDS HIS VOICE
After having travelled for a while busking Finn Coren settled in Oslo in the early eighties. The plan was to study, but when he had saved up enough money to record his music, the studies went down the drain. Together with a film student he also made music videos to three songs that would eventually turn up on his debut album «The Echoing Green» (1989): «My Life Is My Art», «Pantomime» and «Darling Downs». It was a creative and productive period for Coren where he wrote songs that he would use for years to come; he already knew what he wanted and what sound he was searching for.
– I chose to record my first single «My Life Is My Art» at Ny York Studio at Grünerløkka in Oslo, because bands I admired like Kjøtt and Holy Toy had recorded there. I tried to work in some band constellations, but it didn’t work out. I guess I had a too independent and uncompromising nature to function in a band. I had to do my own thing in my own way.
THE BIG EMOTIONS
Finn Coren is a true artist – ambitious an uncompromising. A romantic artist who are not afraid of big emotions. He makes music about the inexhaustible themes: life, death and love, without the slightest hint of irony. In Finn Coren’s art the love is passionate, the joy is formidable and the fear deep. Musically Finn Coren is solidly grounded …. all over the place. He has both rock’s history and Norwegian folk music in his blood, and uses with the greatest naturalness distorted guitars, sixties Mellotron and Hardanger fiddle. Despite the large span, there is a line in Coren’s music. Besides his own material, he can perform songs by John Lennon or grandmother’s favourite lullaby « Vuggevise -Noen kommer, noen går» (a wonderful song to be found on the compilation «Stjerner lyser hvite») and it is unmistakable Finn Coren. It is in the voice, in the temperament, in the phrasing.
– I suppose I work in the same way as an actor or a director do with a script, or a photographer who searches for that special ‘moment’. I’m looking for a truth, a colour I haven’t seen before, something unknown, undiscovered, I try to integrate my own life and life experiences while also trying to convey the poetic voice.
MY LIFE IS MY ART
«And all the clowns came to my show…»
The Drums whip, a synth bass plays one note repeatedly, a man stands in the driving snow banging on a drum and sings as if possessed, while an oboe is dancing in the background. It is 1986 in the living room in the small town of Holmestrand, I’m glued to the TV watching some of the coolest – ever! Of all places – on NRK! The guy reminds me of David Bowie, but is Norwegian. It sounds tough, mature and international. As a kind of hybrid between classic Bowie and The The. It’s not possible to sound cooler… At least not to my ears. I’m sure I have seen Norway’s next big star. Where has he been hiding while he made this? He’s called Finn Coren and comes from Fosnavåg. Fosnavåg? Where is that? Who is this guy? I need to know more.
A single is released the following year. However, I’ll have to wait for three year before being able to get the song on a record. In 1989, Finn Coren releases his debut «The Echoing Green». But finding out anything about the man behind the music seems impossible.
THROUGH THE MUSIC
Finn Coren is very private. We know he was almost launched internationally with the help from Lenny Kravitz ‘manager. We know that he became seriously ill in 2004. But do not expect him to unfold his love life, personal crises or whatever in the press. I don’t know anything about Find Coren’s private life, but still I feel I know him. The first song I heard by Coren was «My Life Is My Art» and I guess the answer lies in that song. Through his art we become acquainted with Finn, or perhaps mostly with ourselves? We are not disturbed by the stories around the music, so we can relate them to our own reality. Is it Finn’s feelings? Is it ours? Does it matter?
– I am a private person, but I think that is typical of many artists. Shy as a person, but not when I’m in the creative mood, then I’m free. I try to achieve a truth in my music, drop the mask. I sang about it in one of my first songs, «Oh my Pantomime, sing me your song.» I really say all I want to say through my music. You’ll get to know who I am if you listen carefully to the records.
POETRY
Through his career, Finn Coren’s big project has been to interpret the great poets. First W.B. Yeats in the project «A Full Moon In March», where he together with Trøst (Trond Tornes) interpreted Yeats’ «Words For Music Perhaps» (Kirkelig Kulturverksted 1990). Later he made two albums based on William Blake’s poetry: «Spring» (1997) and «Spring: The Appendix» (1998), released on his own label Bard Records. The last decade he has
interpreted Olav H. Hauge («I Draumar Fær Du» («In Dreams You Travel»), Bard Records 2008), Jens Bjørneboe («Mitt Hjerte» («My Heart»), Bard Records 2011) and now an entire leash of Nordic poets on the new album «På jorden et sted» (“Somewhere on Earth”).
– I’ve always liked poetry. I am dyslectic, so it takes time to read a novel, but reading poetry has always been fine. My parents had a lot of poetry for me to read in adolescence. Music comes more naturally to me than words, so composing music to poetry makes me more productive.
THE SEARCH FOR THE TRUTH
Since Coren has chosen to base his songs on great poets, he handpicks texts with a steady sense of quality. He composes and performs the songs in a way that underlines and emphasizes the content. In this way he adds a new dimension to the poems, for himself. And for us.
– I’m curious about what lives inside me as an artist and as a human being. I’m searching for some kind of truth between the words and the music, to make them become one. When people listen to “Kirsebærtreet” (“The Cherry Tree”) I want them to sense both the blooming in Hardanger, something western Norwegian, but also thoughts of the Oriental East. When they listen to «Mitt hjerte» («My Heart») from the Bjørneboe-record, I want them to sense a feeling of loneliness, rootlessness and a longing to find the way home. If those kinds of thoughts arise in the listener, I have managed to convey the poem as if I intuitively understood and interpreted it, and then it’s a success.
It’s a grey morning, early 2009. I’m driving to work. I’m feeling tired. Feel inadequate: At work, as father, boyfriend … As usual, I’m listening to music. When I’m passing the Esso station at Kopstad the song «Kom ikkje med heile sanningji» (“Don’t Tell Me the Whole Truth”) from Finn Coren’s Olav H. Hauge album starts. «Don’t give me the sky when I ask for light, but give me a glint, a dewy wisp, a mote», sings Coren. It gives me goosebumps, in a way only music can. I realize I don’t need to be the best in everything I do. But I try. Like we all do. It is perhaps enough. Suddenly the morning isn’t that grey after all.
Finn Coren says he is a limited musician. What nonsense! He may not be as technically brilliant as pianist Leif Ove Andsnes or Frank Zappa (strange examples, Paulsen), but he is a big interpreter. With a great sense of melody. His songs and interpretations touch and bring joy.
– That listeners have had strong personal experiences when they’ve have been listening to my records is what touches me the most. More than good reviews. From the very beginning, I have received many letters and private mails from people who say that my music has meant a lot to them, especially when they have had a crisis. It has also helped me a lot in my own times of trouble … that there are people out there who are affected, and are waiting for new music.
NOW… AND THEN
On «På jorden et sted» («Somewhere on Earth»), the musical expression is more acoustic and muted than ever.
– When I look back on my career I see that I’ve been writing like a ‘madman’ since the early eighties until 2004. The writing almost felt more important than the finished product, and I’ve left a lot of projects half-finished, because new ideas have amazed me. Kind of like a painter working on ten pictures at the same time. Only a small fraction are recorded or released. I wrote the majority of the songs on the new album before I got ill in 2004. I went through about forty sketches and ended up recording about 15-20 of them. Not necessarily because they were the best songs, but it was songs I was curious about getting to know better. Songs and poems that concerned me and amounted to a kind of whole. Existential songs about ‘life, death and love’. In many aspects, I have cleaned out my closet of what I’ve been doing for the last years.
At the same time, it seems like Coren is on a journey back to his roots. It feels like he is searching for something basic. Something simple – and big, which holds so much.
As he sings in «My Life Is my Art»: «Still Growing In Many Ways – Like a Child».
Kjell Paulsen is 48 years old and lives in the small Norwegian town of Holmestrand. He is a media teacher and vinyl enthusiast. Previously he has worked as a director for children’s TV, music reporter and feature journalist. Kjell has admired Finn Coren since he saw the “My Life Is My Art” video in 1986. He does not know Finn Coren, but was involved in arranging a Finn Coren Band concert in Volda in 1990 and he also bumped into Coren (or was it the other way around?) before his concert at So What! In Oslo sometime during the nineties.